Go South!

Trafikken var overveldende. Mitt reisefølge, May Karin hennes barn og mine døtre gikk ut av toget på sentralbanestasjonen i Palermo. Vi spaserte opp til et kjent gatekryss som heter Quattro Canti. Intensiteten av lydene, varmen og luktene gjorde at spaserturen føltes lang, selv om den ikke var det. Vi var sultne og snublet over et bord med røde plastikkstoler to centimeter fra gaten hvor bilene, og ikke minst vespaene, kjørte forbi. På et senere tidspunkt fant jeg ut at vi hadde vårt første måltid ved Ballarò, en piazza som er kjent for gatemat.

Fra en gammel kjellerdør kom noen opp og spurte: “Hva vi dere spise?” Vi bestilte pasta og jeg bestilte Pasta con nero di seppie, pasta med blekk fra blekksprut. Synsinntrykket av det utflytende blekket på tallerkenen var sjokkartet. Blekket smakte et hint av jord blandet med sødme fra tomat. Denne smaken, en blanding av jord og hav, traff meg som en forelskelse jeg ikke kunne stoppe. Lydene forsvant.

Der og da kom jeg til å tenke på hva pappa alltid hadde sagt. Jeg hadde bodd i Firenze i min ungdom. Når jeg snakket om Nord-Italia, sa pappa at jeg måtte “go south”, som den gamle sjømannen han var. Der og da hadde jeg min første opplevelse av hva han mente. Det er noe med den søritalienske måten å leve på, de åpne og hjertlige menneskene. Og det er noe med den søritalienske maten. Så mine venner, la oss “go south”!

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.